Det er 70 år siden nazistene slapp en million kilo bomber av alle kaliber i uavbrutt rekkefølge over industrianleggene langs Themsen. Skipsdokkene i Øst-London ble hardt rammet. Opp gjennom historien har befolkningen i nærmiljøet til West Ham United måttet tåle mye. Nå kommer de olympiske leker på besøk.

I oktober skal jeg for første gang bevege meg i gatene hvor Thames Ironworks lå. Det ligger nede i utløpet av River Lea, som for øvrig går gjennom både Tottenham og den nye olympiske parken i Stratford. At Lea i vårt område blir kalt Bow Creek skyldes ikke at lokalrivalen i nordøst også har et eierforhold til elva, hvis noen skulle tro det.

Uansett. Her ute i elvemunningen, i Leamouth, lå hovedkontoret til Thames Ironworks and Shipbuilding Company Ltd. Verftet som i 1895 startet sitt eget bedriftsfotball-lag, som ble reorganisert under navnet West Ham United Football Club i juli 1900. Navnebyttet kom som følge av overgangen til å bli en profesjonell fotballklubb. Hjernen bak bedriftsfotball-laget var direktøren for Thames Ironworks, Arnold Hills. En mann som blant annet innførte obligatorisk åttetimers arbeidsdag, i en tidsepoke da 10-12 timer var vanlig.

Nok om Hills. Thames Ironworks har på mange måter blitt knyttet til krig. HMS Warrior var verdens største krigsskip da det ble bygd ferdig der i 1860. Til sammen 144 krigsskip så dagens lys før selskapet gikk konkurs i 1912. I dag leste jeg i det siste nummeret av Morgenbladet at det var 70 år siden bombingen av dokkene langs Themsen. Det fikk meg til å undersøke mer om hvordan folk bosatt ved vår kjære klubb har hatt det i årenes løp.

Jeg tok for meg hovedgata ved tomta til Thames Ironworks. Den heter Orchard Place, ligger rett sør for Canning Town, som igjen er Barking Roads sørlige endepunkt. Ikke unaturlig langt unna Boleyn Ground med andre ord, selv om det ikke er innenfor Newhams kommunegrense.

Skriftlige kilder fra begynnelsen av 1900-tallet forteller om store familier som bodde svært trangt. Disse folkene var så «røffe, fattige, tyvaktige og dyriske» heter det, at selskaper i nærheten, som Thames Ironworks, ikke ville ansette dem. Men de skal ha fått strøjobber i forbindelse med lossing av varer og rengjøring av damskipskjeler.

Deres boligområder ble jevnet med jorden på 1930-tallet i myndighetenes plan for å få fjernet denne slummen som ble kalt en av Londons verste.

Tidlig 7. september 1940 startet tyskerne det massive bomberegnet over Øst-London. Det klare hovedmålet var industrien ved dokkene, men det er antatt at lokalbefolkningen også skulle skremmes. 430 londonere ble drept. Det var nazistene selv som sendte ut pressemeldingen om at en million bomber hadde blitt droppet over London i løpet av 24 timer. Det ble et vendepunkt i britenes krig. Hitler hadde frem til da spesifikt bedt om at London ikke skulle bombes.

Nok om krig. I disse dager, nøyaktig 70 år senere, arrangeres Newham London Waterfront festival på samme sted som bombene falt. Nå forvandles disse gamle slitte industriområdene langs Themsen i øst for alvor. De olympiske leker betyr at hele verden kommer på besøk hit om snaue to år. Det har skjedd mye siden Charles Dickens gjorde byens østkant til verdens mest berømte slum.

Come on you Irons.